 |
| Karen Kviltu Lidal "Hakket Weiner" 2010 |
Uttalelsen Lidal materialiserer med sine heklede (hakketeknikk) bokstaver, er en omskrivning av konseptkunstneren Lawrence Weiners kommentar til dematerialiseringen av billedkunsten på 1970-tallet. ”I do like objects, but I do not care to make them”. Kviltus omskrivning er på sin side en kommentar til den konseptuelle rematerialiseringen av kunsten som samtidens kunsthåndverk representerer. Hennes statement oppsummerer utstillingen ”Craft revisited”. Kunsthåndverket har i sitt brudd med postmodernismen gått tilbake til sitt utgangspunkt, den estetiske debatten om individets mulighet og vilje til å forme sine omgivelser i den moderne verden.
Anders Ruhwald ”Nesten allting”
Ruhwald representerer den nye garden av keramikere som har preget kunsthåndverket de siste årene. Han poengterer kunsthåndverkets estetiske posisjon tydelig gjennom å problematisere grensen mellom skulptur og vanlige ting. Hans objekter og interiører unndrar seg definisjoner som skulpturer og bruksting. Arbeidene har et ubrytelig bånd til hverdagsvirkelighetens gjenstander samtidig som de knytter seg til gallerirommets autonome, eller fremmedgjørende posisjon. Kunsthåndverket er tilbaketrukket i sin refleksjon over virkeligheten og tingene, men samtidig oppgir det ikke sin direkte relasjon til hverdagsvirkeligheten. Kunsthåndverket inntar altså en semi-autonom posisjon, fremmedgjort på samme tid som den ikke fordrer en autonom status og derfor har kunsthåndverket en særegen måte å reflektere virkeligheten på.
 |
| Margrethe Loe Elde 2009/2010 |
Margrethe Loe Elde ”Ragdolls for My Daughter”
Eldes ”Ragdolls” tematiserer både tekstilmaterialets symbolske betydning og det vi overleverer av arv til våre etterkommere. Tekstilmaterialet er ofte forbundet med trygghet, verdier som bl.a., varme, håndarbeid, omfavnelse, identitet og kvinnelighet. Alle gode verdier å gi videre. Samtidig er det noe trist og forkomment med disse filledukkene, som om de samtidig bærer på noe trist og tyngende som vi også overlater til våre barn. Våre ting er bærere av mange verdier og minner som individet og kulturen har nedfelt i dem.
Anne-Gry Løland ”Black and Red Stripes”
“Det vakre i det uperfekte” er det overordnede tema for en serie med tekstile arbeider som dette verket er en del av. Det å frembringe noe vakkert ut av kulturens eller naturens råstoffer er en sentral del av kunsthåndverkets estetikk. En kunstners oppgave er å forskjønne hverdagsvirkeligheten og derigjennom skape et bedre samfunn. I kunstfilosofiens historie er det tette bånd mellom det sanne og det skjønne. I dag er ikke en slik forestilling troverdig, men Arts & Crafts-bevegelsens overbevisning om at vakre omgivelser har positiv effekt på individet og samfunnet er udiskutabelt. Den estetiske viljen til å forandre det uperfekte objekt til noe nytt og vakkert er en måte å smelte kunsten og hverdagsvirkeligheten sammen på.
Kjell Rylander ”Et portrett av det anonyme”
Spørsmålet Rylander stiller oss er: Hva er en ting? Hans prosjekt er å fordype seg i den anonyme bruksgjenstanden som koppen og asjetten, ting som er helt nødvendige i vårt daglige liv. Ved å analysere, demontere og remontere tingen åpner han døren ut i det uvisse. Den vanlige tingen glir ut av vårt mentale grep og blir et uutgrunnelig objekt vi ikke lenger kan si noe konkret om. Hans verk avslører at forholdet mellom hverdagsvirkelighetens ting og oss er en betydningsfull relasjon det er viktig å reflektere over.
Liv Midtbøe ”Work in Progress”
Midbøes keramiske beholdere tematiserer selve arbeidet, prosessen som har frembrakt dem. Hennes arbeider har derfor en konseptuel dimensjon i og med at de på et filosofisk nivå utforsker forholdet mellom arbeidsprosess, tingen, avbildning og betydningen i beholderen som typeform. Kunsthåndverkets formtyper er ikke ”kun” former, men meningsbærende symboler.
Irene Nordli ”Porselensfeber (remiks)”
At kunsthåndverket har kraft til å omdøpe vanlige ting til kunsthåndverk er et sentralt aspekt ved Nordlis prosjekter. Utgangspunktet for hennes kunst er både etterkrigstidens populærkultur og nipsfiguren som har en lang tradisjon som går tilbake til 1700-tallet i Europa. Porselensfiguren har hatt lav kunstnerisk verdi under modernismen og har fremstått som kunsthåndverkets kitsch. Ved å remikse prefabrikkerte elementer fra populærkulturen forteller Nordli nye og aktuelle historier. På den måten gir hun nipsfiguren igjen et estetisk innhold og dermed har hennes figurer noe som skiller det fra andre figurer, status som kunsthåndverk. Nordli presenterer dem ikke som autonome skulpturer, men som estetisk meningsbærende ting innen sfæren av hverdagen. For kunsthåndverket har evnen til å utsi noe om den hverdagen den samtidig er en del av.
Pontus Lindvall ”11 stoler”
Lindvall har som sitt kunstneriske utgangspunkt brukskunsten og dets folkelige engasjement. Gleden ved å forskjønne hverdagen gjennom dekorasjon og farvebruk. Han har imidlertid annektert brukskunsten og omdefinert det på kunsthåndverkets premisser. Historisk sett kan brukskunsten sees som billedkunstens omforming av Arts & Crafts-bevegelsens estetikk til å passe inn i modernismens kunsthierarki. Som kjent kunne den høyverdige billedkunsten ikke ha direkte forbindelser til hverdagslivet, et absolutt krav for kunst som kunsthåndverket ikke innfridde. Derfor ble kunsthåndverket omformet fra å være et alternativt kunstbegrep til autonomiestetikken, til kun å handle om formgivning og tilvirkning av bruksgjenstander. Ved å tøye verdier som håndverk, dekorasjonsglede og anvendelighet til det absurde, skaper Lindvall en refleksiv distanse til brukskunsten og hans ”ting” blir snarere refleksjonsobjekter enn bruksgjenstander, og i så måte bryter han i realiteten med brukskunsten og knytter seg til kunsthåndverket. Dermed har kunsthåndverket omformet brukskunsten til å passe inn i sitt bilde.
Erlend Leirdal ”After Oil Furniture Development Company”
Etableringen av kunsthåndverkets estetikk var motivert av at produksjonsforholdene ble rasjonalisert under industrialiseringen på 1800-tallet. Det var ikke lenger plass til kunstnerisk utfoldelse for individet i tilvirkningsprosessen. En konsekvens av dette var autonomiseringen av kunsten slik Arts & Crafts-bevegelsen så det. Den mekaniske fremstilling av tingene fratok individet konstroll over arbeidsprosessen og dermed også produksjonen av kulturen og historien. Kunsthåndverket var et forsøk på å forsone hverdagsvirkeligheten, eller arbeidet med kunsten igjen. Ca. 100 år etter responderer Leirdal på resultatet av rasjonaliseringen av produksjonsforholdene. Den senkapitalistiske produksjonen anerkjenner ingen nasjonale, eller kulturelle grenser, men kun billig arbeidskraft. Dette har ført til en de-skilling av den vestlige kulturen. I denne situasjon har individet mistet all innflytelse over kulturen og når oljen tar slutt har ikke vesten lenger råd til å kjøpe kulturen, men må igjen produsere den selv. ”After Oil Furniture Development Company” er et kunstprosjekt som tilbyr individet muligheten til å ta grep om egen kulturproduksjon. Leirdals prosjekt følger derfor i fotsporene til Arts & Crafts-bevegelsens estetikk. Det er individets muligheter til selvutfoldelse i moderniteten som står i sentrum.
Temp “Temps Cabinet”
Anne-Helen Mydland, Anne Thomassen, Heidi Bjørgan og Ruth Moen.
”Temps Cabinet” har flere interessante postulater om kunsthåndverket i den refleksive modernismen som utfordrer modernismens forståelse av kunsthåndverket. ”Rommet” innholder bl.a. bilder som representerer gode minner fra arbeidsprosessen som ligger bak fremstillingen av et stykke kunsthåndverk. Det er redskapene og metodene som her hylles. I så måte kan dette temaet ses i relasjon til Lidals verk ”Hakket Weiner”: At det er arbeidsprosessen og innsikten i vår væren den representerer som er noe av det sentrale i kunsthåndverket. Gjenstandene er bare et biprodukt av det bevisste arbeidet. Videre angir installasjonen at kunsthåndverket er en kontinuerlig bearbeidelse av naturen og allerede eksisterende elementer fra vår kultur (readymades). Temp understreker også noe annet som særmerker kunstformens posisjon, at objektet er semi-autonomt. Temp integrerer sine installasjoner i arkitekturen og slik får de oss til å omgås verkene og ikke bare betrakte dem. Verket understreker i så henseende kunsthåndverkets materialistiske estetikk som ser kunst og hverdagsvirkeligheten som en sammensmeltet enhet og ikke som motsetninger.
Knut Astrup Bull
Karen Kviltu Lidal ”Hakket Weiner”
